Stikkord

Agder vitenskapsakademi delte 28. oktober ut sine forskningspriser for 2011.

Vitenskapsakademiet tildelte  forskningsformidlingsprisen for 2011 til May-Brith Ohman Nielsen for formidlingen av hennes egen historiske forskning i flere prosjekter. Utdrag av juryens begrunnelse for tildelingen kan leses nedenfor. Det kan også prismottakerens takketale Å gjøre mennesker historiske. – Making people historical.

Agder vitenskapsakademi om pristildelingen:

«Sørlandets kompetansefonds populærvitenskapelige pris går til professor May-Brith Ohman Nielsen, som arbeider ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Fakultet for humaniora og pedagogikk ved Universitetet i Agder. May-Brith Ohman Nielsen er professor dr. philos i moderne historie.  

Ho har ein rik vitskapleg produksjon bak seg. I fagbøkene sine følgjer ho tradisjonen til eldre norske historikarar ved at ho skriv fagleg i eit språk som er lett tilgjengeleg for folk flest.

Ein særleg god grunn til at May-Brith Ohman Nielsen får den populærvitskaplege prisen, ligg i det breie formidlingsarbeidet ho har gjennomført i samband med dei store prosjekta sine: Mennesker, makt og mikrober, 1830-1880 og Feber og fellesskap, 1820-1920, og i år: Norvegr-verket.

Professor May-Brith Ohman Nielsen har mellom anna formidla prosjekta sine gjennom filmar, digitalfortellingar og ei omfattande museumsutstilling. Utstillinga Feber og Felleskap er ei heildigital vandreutstilling laga i samarbeid mellom Universitetet i Agder ved May-Brith Ohman Nielsen og formidlingsavdelinga ved Vest-Agder Museet og Agder Naturmuseum.

Nyleg har Ohman Nielsen vore kraftig involvert i den nye Noregs-soga, Norvegr, ved det at ho aleine står som eineforfattar av dei to siste banda, det vil seie av halve det store verket.» 

                                              — oOo —

                          May-Brith Ohman Nielsen, acceptance speech:

Making people historical. – A quest of science and significance.

Speech at the acceptance of the scientific prizes at the Agder Academy of Science and Letters 28th of October 2011. (A complete English version will be provided later)

Preses, dear fellow members of the Agder Vitenskapsakademi and dear guests at this annual celebration of the Academy.

I am very grateful, happy and proud to receive this prize.

Making history close to people, in their life, their language, their stories and experiences have been an ideal for me in the mediation of my research to different audiences outside the discipline of academic history, and outside the circle of those who read scientific publications.

This leaves me with big ambiguities as to the choice of language right now. I will soon continue in Norwegian. My comment will dwell on the entanglement of science and significance.

As editor of an international scientific journal, I know that even scientific points sometimes get lost in translation, nuances certainly do, – and so does also often significance.

When we dig deep on certain issues, language matters. The linguistic precision is very much identic with the precision of the research tools we have in the study of humans, their lives, their communities, their horizons and their multiple efforts to make meaning in time.  

To popularize research does not mean to compromise on precision. I do my research within the vast field of history. Thus I will share my thoughts on what makes “popular” history, good history.

Agder vitenskapsakademi har gitt med denne prisen for formidlingen av min egen forskning. Mitt syn på historieforskning og mitt syn på historieformidling er tett forbundet.  

Historie er en erkjennelsesvitenskap. Historie som “ren” vitenskap, delt av en liten gruppe med tilstrekkelig innsikt, har derfor nesten ingen verdi. Det er i den grad at historieforskning utvikler innsikt som gir erkjennelser på ulike nivå at den har samfunnsmessig verdi og verdi for oss mennesker. Det er når historieforskning skaper nye erkjennelser hos individer, grupper og fellesskap – forskere og vitenskapssamfunn er også slike -, i samfunn og hos beslutningstakere at historie får samfunnsmessig verdi; det er da vi får muligheter til å tenke og handle på grunnlag av historisk innsikt.

Historievitenskapens sitt mål er historiebevissthet; å øke samfunnets-, gruppers- og individers kapasitet for historisk tenkning; i sine egne liv, i institusjoner og i ulike fellesskap. (Fellesskapene kan være lokale, globale, nasjonale eller regionale, eller de kan bevege seg helt på tvers av geografiske rom slik de fleste moderne fellesskap gjør.)

Dette målet for historievitenskapen kan vi som forskere og akademikere forfølge både direkte og indirekte. Indirekte; når vi skriver for våre fagfeller, for eksempel for å raffinere fagets teorier, metoder og å utvikle vitenskapsfagets evne til å levere vitenskapelig og viktig innsikt. Direkte; når vi formidler faglige og forskningsmessige innsikter til et større publikum; – den store opplyste allmenheten eller forskere på andre fagfelt.

Som erkjennelsesvitenskap pendler historieforskningen hele tiden mellom ‘Science’ og ‘Significance’. – Betydning. – Betydning for mennesker.

Denne betydningen kan være etisk, den kan være eksistensiell, refleksiv, problematiserende, politisk eller identitetsmessig. – Disse er ikke “utenomvitenskapelige” feilkilder i vår vitenskap, de er en del av selve erkjennelsesvitenskapen. Dessuten; å fortelle historier er måten vi mennesker forstår selve livet på. Den som ikke interesserer seg for menneskers fortellinger vil heller ikke forstå hva det vil si at vi mennesker er historiske vesener.

Jeg har som formidler vært heldig med mitt valg av vitenskap: I historie har det hatt høy status også blant de dyktigste forskerne i faget å også skrive for et stort publikum. Eller rettere; disse utmerkede forskerne i historie har ofte blitt anerkjent som de aller dyktigste i faget, etter å ha skrevet viktige og velskrevne historiebøker for et stort allment publikum. At historie både er en vitenskap for konstruksjon av empirisk kunnskap, samtidig som det i sin fremstilling har formkrav som sikter mot å imøtekomme menneskelige erkjennelsesbehov, er en fantastisk ressurs for de av oss som mener det er viktige å formidle vår forskning til andre. – Samtidig dementerer dette de fleste påstander om at en for å formidle til de mange må kompromisse på faglig presisjon og forskningsmessig forankring. (Da vil jeg presisere at det er en vesensforskjell på “historieformidling” som en kan se og høre nærmest overalt, alle kan jo i prinsippet fortelle historier om fortida, og på forskningsformidling i historie, som handler om forskningsbaserte, og derfor nye historier om fortida.)

Men jeg har også vært ‘heldig’ med mine valg av tema. Ofte har det også vært andre; i ulike medier, museer, filmskapere, forlag og kolleger innenfor andre og eget fagfelt som har fattet interesse for forskningen min, latt seg fascinere av mine tema og forskningsresultater, og oppfordret meg til å formidle disse til videre kretser og i nye former. Men dette ‘hellet’, eller denne interessen, har mye å gjøre med det jeg har valgt å kalle “significance”, betydning. – Tema som jeg selv har ment har vært viktige. – Fenomener og forhold jeg selv har ønsket å forstå, og søkt å skape mer innsikt i.

I mitt fag er det uendelig mange tema og studieområder å velge mellom. Historie er summen av menneskelig erfaring. Den som ikke finner noe av interesse der, ja …… Det er derfor ytterst få mennesker som ikke har en eller annen interesse for historie. Det er heller ikke noe fag som selger så mye populær vitenskap, og også så mye populær uvitenskap som historie. Å trekke grensen mellom disse to er derfor viktig. Denne grensen handler om svært mye; alt det som gestalter historie som vitenskap, men den handler dertil også om erkjennelseskvaliteten i den kunnskapen vi tilbyr til dem som leser våre bøker, besøker våre utstillinger, ser våre filmer, lytter til våre foredrag eller radioprogram.

At historie er et så digert fag gjør også at bevisstheten om å velge innenfor vitenskap ofte er svært stor blant mine fagfeller. Valget av tema med betydning, significance, og de perspektivene en dermed en legger på historien, det er en iboende og uunngåelig del av kvalitativ god historieforskning. Det dummeste vi kan gjøre er å undervurdere folk. Det er ikke sant at mennesker ikke er interessert i store spørsmål og bare vil ha enkel underholdning i øyeblikket.

Mine egne forskningstema, som jeg har gjort mye av min forskningsformidling på, har blant annet vært:

  • Norsk og lokal nasjonalsosialisme. – Hvorfor og hvordan blir mennesker nazister og fascister? – Hvilke tenkemåter vokser høyreekstremisme ut av?
  • Ideologi, politikk og massebevegelser. – Hvordan utvikles ideologier og hvorfor tyr vi ofte til faste forhåndsdefinerte tenkemåter når vi vil forstå oss selv og verden, eller når vi vil mobilisere til politisk handling?
  • Epidemier, hygiene og menneskers måte å forstå, bekjempe og leve med hyppige og omfattende infeksjonssykdommer i samfunn med høy dødelighet. – Hvordan bygger mennesker opp erfaringer, kunnskap, fellesskap og samfunnsformer for å håndtere slike utfordringer? – Hvem er egentlig historiens herrer, menneskene eller mikrobene? – Hva er historiens største krig? Det er krigen mot de sykdomsfremkallende mikrobene, svarer jeg selv. Den er ikke over. Hva kan vi lære om det menneskelige av å studere den?
  • Historien om menneskene i Norge fra 1840 til 2011, Norvegr. Dette nye norgeshistorieverket er en historie om menneskene, fellesskapene og samfunnene i Norge fra istiden og frem til i dag. Her ville vi humanisere norgeshistorien. Vi ville både selv skape og også søke opp den forskningen som gjorde det mulig å legge historien i menneskehøyde, fordi dette gir oss en annen innsikt i hva som er historiens viktigste drivkrefter; mennesker og deres verdier og valg. Historien er ikke determinert.

Å velge seg ut det en selv synes er signifikante – betydningsfulle i alle betydninger av ordet – forskningstema, er den viktigste veien også til god forskningsformidling. Vi må ha noe betydningsfullt å formidle, og det får vi når vi gjennom vår forskning skaper ny, viktig innsikt på disse feltene.

Dertil har god historieformidling for meg særlig handlet om å strekke seg etter tre idealer:

  • God historieformidling er erkjennelsesutvidende.
  • God historieformidling berører vår forståelse og fornemmelse av tid.
  • God historieformidling forsøker å utvide vår innsikt i hva det vil si at vi alle er historiske personer.

… Som dere hører så gjør jeg det nok ikke alltid så helt enkelt for meg selv. Dette har derfor skapt både mine største frustrasjoner, men også mine fleste og største “fryder”, som formidler av forskning.   

Derfor synes jeg også det var veldig gøy å få denne prisen. TUSEN TAKK!!

                                                — oOo —

More info on Agder Vitenskapsakademi is availabel at:

http://agdervitenskapsakademi.no/english/

http://agdervitenskapsakademi.no/norsk/

Reklamer